NAV-reformen

Regjeringspartiene, med Frp på laget, presset i 2002 Bondevik 2-regjeringen til å sette i gang historiens største offentlige omorganisering. Nå må den selv rydde i pengerot, køer og lidelse for dem som trenger hjelp. Jeg er ikke imponert over de rødgrønnes innsats.

Stortinget vedtok i 2002 at den daværende sentrum-høyreregjeringen skulle utrede én samordnet etat bestående av Trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten. Som ansvarlig statsråd fulgte jeg opp dette vedtaket. Min, Høyres og regjeringens anbefaling var helt klar: At det ikke ble etablert én felles etat, slik det til slutt ble.

Debatten om NAV er heftig. Det er bra. Lang saksbehandlingstid og køer, folk som ikke får stønadene de trenger, og utslitte medarbeidere som prøver å yte sitt ytterste, er det som synes å prege landets viktigste velferdsetat.

Ble advart. Det kom en rekke advarsler flere burde ha lyttet til da reformplanene ble diskutert. Da reformen ble planlagt, omfattet etatene ca 15.000 ansatte, en stor del av landets innbyggere hadde et forhold til minst en av dem og store pengebeløp ble utbetalt. Det var derfor helt avgjørende at reformen lykkes.

Vi anbefalte at det ble ryddet opp i etatene, slik at vi kunne få enklere organisasjoner. Det vil si én jobbetat og én pensjonsetat, og at disse skulle samlokaliseres med den kommunale sosialtjenesten. Årsaken til at vi ikke anbefalte én felles etat var enkel: Alle som så på utfordringene, konkluderte med at å slå sammen så store, komplekse etater, ville medføre enorme problemer.

Mot faglige råd. Opposisjonen ville det annerledes. De rødgrønne som nå sitter med ansvaret, Ap, SV og Sp, satt da i opposisjon. Sammen med Frp påla de oss å slå sammen etatene likevel, på tross av faglige råd og min anbefaling.

Det kan være verdt å minne om hva regjeringspartienes medlemmer i Sosialkomiteen (H og KrF) skrev i sine merknader: "(...) Regjeringen (...) har vurdert at én felles etat ikke er en anbefalt løsning. Begrunnelsen for dette er at en slik etat vil være en så vidt kompleks organisasjon, at denne kan få innebygde mål- og prioriteringskonflikter (...)."

 

Husker ikke. Representanter fra regjeringen har stilt seg uforstående til opplysninger om advarsler i forkant av reformen. Ifølge NRK (16. februar 2008) sa hun for eksempel: «Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som blir tegnet av situasjonen, jeg kan ikke huske at noen advarte oss (...) Stortinget forholdt seg til den informasjonen som regjeringen la frem».

Det er sikkert flere som ikke har satt seg inn i saken. Som ansvarlig statsråd i reformens første fase inviterte jeg opposisjonspartienes talspersoner til møter om saken. Etter møtet med daværende sosialpolitisk talsmann Bjarne Håkon Hanssen satt jeg med inntrykk av at han alt hadde bestemt seg for at sentrum-høyreregjeringen skulle påføres et nederlag. Spørsmålet jeg satt igjen med, var om sakspapirene fra regjeringen til Stortinget i det hele tatt var lest. Hanssen ignorerte utfordringene da og sannsynligvis etter han fikk ansvaret for reformen etter valget i 2005.

Arbeiderpartiets arbeidsform har statsministeren beskrevet på en god måte i Aftenposten 28. juli 2006:

"Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. (...) for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.»

Jeg skal ikke påstå at vi ikke hadde hatt utfordringer dersom vår opprinnelige modell var blitt sjøsatt i 2003. Vi aksepterte pålegget fra de rødgrønne og Frp og fremmet et forslag til NAV-reform slik de ønsket. Vi la all vår energi inn i å få den til å virke, selv om modellen ikke var vårt førstevalg. Ettertiden vil vise om vi skulle stått hardere på vår egen modell. Vi må være åpne for det.

Men den rødgrønne regjeringen må ta ansvar for de valgene den selv tok i 2003. De må også ta ansvaret for manglende oppfølging av reformen etter at de selv kom i regjering. Den rødgrønne regjeringens store problem er at den ikke er i stand til å løse problemer den ikke kan bevilge seg ut av. Nå er det velferdsstatens viktigste etat som lider under dette. Neste gang er det noe annet. Men de som taper på det er de som velferdsstaten er ment å hjelpe.